Axels syretrip

Etter nesten et halvt år her nede er det en del ting jeg godt kunne tenkt meg å ta med hjem. Det er flere ting jeg kommer til å savne og her er noen av dem.

Ting jeg kommer til å savne:

Maten
Jeg skal innrømme at jeg ikke var særlig bevandret i det arabiske kjøkken før jeg kom til Syria. Ikke hadde jeg spist hverken Hommous, Falafel, Sajj eller Shawarma, men jeg kan nå med hånda på hjertet si at disse rettene er blant mine favoritter. Det eneste jeg hadde spist var Kebab og det viser seg at det vi kaller kebab i Norge, slettes ikke ligner på kebab her. Jeg er tilbøyelig til å tro at det er arabernes versjon som er den riktige, men det er mulig vi har en tyrkisk versjon eller noe slikt.

Prisnivået
Hvis ikke det beste med Syria, så i hvert fall det mest behagelige. Alt er billig, i det minste alt jeg har hatt interesse av å kjøpe. En taxitur inni byen koster sjelden mer enn 6-7 kroner. Bussen koster 1 krone. Jeg har kjøpt skreddersydde dresser til en minst en tiendedel av prisen de ville hatt i Norge. Og best av alt: Jeg kan gå på kafé og restaurant når jeg vil, uten å tenke på prisen. Et fullt restaurantmåltid for en person overstiger sjelden 60 kroner. Digg!

Været
Klimaet her har vært ytterst behagelig, i hvert fall til de siste par ukene. Temperaturen de første ukene var litt voldsom, men ellers har jeg kunnet gå i t-skjorte helt til nå. T-skjorte i desember. Sånt kan man vende seg til.

Syrerne
Folk her nede er veldig imøtekommende. Man føler det som om man er en god venn etter bare å ha møtt en person én gang. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre hvem som helst på gata og de vil vise deg veien eller til og med følge deg dit du skal.

Trafikken
Selv om trafikken her nede til tider kan være en prøvelse, er det noe fascinerende med hvor tilsynelatende problemfritt det går. Bilene vingler fra side til side i veien og kjører altfor fort, men jeg har ennå ikke opplevd en ulykke. Jeg har også blitt vant til å gå rett ut i trafikken når jeg skal krysse gata, uavhengig om det kommer biler eller ikke. Sånt ville jeg aldri gjort i Norge.

Næromgivelsene
Det å bo i Damaskus er ikke så annerledes enn å bo i Norge, men det er en del ting som er veldig forskjellige og andre ting som er litt forskjellige, og det er det som gjør oppholdet spennende. Byen lukter annerledes. Du kan gå gjennom kryddermarkedet og det lukter bedre en de fineste parfymer. Jeg kan også bare stikke ut i gata og kjøpe grønnsaker rett fra bøndene som har høstet dem samme dag. Alle disse små finurlighetene gjør hver dag interessant.

De internasjonale studentene
Tro det eller ei, Damaskus har et veldig bra studiemiljø. Siden alle som studerer arabisk er utlendinger er det dem jeg har hatt mest med å gjøre. Det kan være at det bare er fordi folk som studerer det samme som meg har mange av de samme interessene, men jeg synes alle jeg har blitt kjent med er hyggelige og interessante. Alt fra engelskmenn, franskmenn og italienere til dansker, svensker og amerikanere, og alle er intelligente og oppdaterte på verden. Noen av dem har jeg blitt skikkelig god venn med.

Fjernomgivelsene
Vi har hatt to ukelange ferier under oppholdet og i tillegg har jeg reist en del i helgene, og Damaskus er en perfekt base for spennende reiser. Midtøsten er egentlig ganske lite og det tar sjelden mer enn en dag eller to å reise til spennende destinasjoner i andre land. Landene jeg har besøkt er Libanon, Jordan, Tyrkia og Irak og i tillegg har jeg sett mange av de spennende stedene man kan se i Syria, som kanskje ikke er så kjent for oss i Norge.

Følelsen av å få til å kommunisere på arabisk
Da jeg kom til Damaskus hadde jeg studert arabisk et år på Blindern. Problemet var at jeg kunne et tonn med grammatikk, men jeg hadde ikke snakket et eneste ord arabisk. Vokabularet mitt var ikke så veldig stort heller. Det har derfor vært en utrolig god følelse hver gang jeg klarer å snakke på arabisk. Enten det er med folk i gata eller på skolen. På skolen har jeg til og med hatt framføringer og diskusjoner, og det er et stort steg opp fra hva jeg kunne da jeg kom. Snakker du arabisk? Ja, det gjør jeg.

Folk jeg har møtt
Under oppholdet har jeg møtt veldig mange hyggelige mennesker. Som før nevnt har jeg fått mange venner blant de internasjonale studentene, men jeg har også kommet i kontakt med de lokale og av dem har jeg møtt mange bra folk. Mostafa, den gamle mannen som eier kiosken på hjørnet, er alltid like ivrig til å si hei. Ali, eieren av en skjerfbutikk i Straight Street, har vært utrolig hyggelig og hjelpsom, i tillegg til å gi meg gode rabatter på sjal. Jamal, den engelsktalende svigersønnen til huseieren, har vært hyggelig og har hjulpet oss når det har vært problemer med huset. Edmond, vår morsomme privatlærer, har gjort det lettere å forstå det syriske samfunnet og vi har ledd bort mang en time med morsomme betraktninger. George, fotografnaboen, som har tatt bildet som er på den syriske 200-lire seddelen, uten å bli betalt av staten. Alle er fine folk.




Samtidig som jeg kommer til å savne, er det en del ting ved Syria som ikke er som positivt og som jeg ser fram til å komme meg vekk fra.

Ting jeg ikke kommer til å savne:

Nudler
Hovedføden her nede har vært nudler. Delvis fordi det er billig og tilgjengelig og delvis fordi det er kjapt og enkelt å lage. Nå er jeg imidlertid grundig lei. Makan til kjip mat. Aldri mer. I hvert fall ikke på en god stund.

Byråkratiet
En sann prøvelse. Ikke bare er det vanskelig å være i landet på grunn av de strenge visumreglene, som gjør at vi må fornye visumet hver måned, men det er jo helt umulig å anmelde noe. Du trenger en rettskjennelse på at politiet har lov til å åpne en etterforsking for å anmelde et tyveri. Det er jo sykt. Alt papirarbeid går treigt, og når man reiser må man registrere full identitet på hver stasjon. Aldri dra noe sted uten pass og ikke prøv å få noe gjort på offentlige kontorer. En papirmølle uten like. Norge er deilig effektivt. Ingen får lov til å klage på lang saksbehandlingstid i mitt påhør igjen.

Feil tempererte hus
Dette har egentlig bare vært et problem i starten og nå på slutten. Til å begynne med var det altfor varmt. Selv om airconditioningen sto på fullt var det fortsatt steikvarmt. Nå har det blitt kaldt og det viser seg at husene her ikke er isolerte. Og de har ofte ikke varmeovner. Og det blir kaldt om natta. Skikkelig kaldt. Så kaldt at jeg gleder meg til å komme hjem fordi jeg antagelig vil være varmere. Brrrr.

Syrerne
Selv om syrerne er snille til å begynne med, er det mange av dem som fort viser sitt sanne ansikt. Taxisjåførene prøver konstant å svindle deg. Det har tatt et par måneder før jeg har visst hvordan jeg skal takle dem. Så er det også de innpåslitne språktandemfolka. Det er jo ofte lurt å ha språktandem og derfor er det mange som under oppholdet har takket ja til syrere som vil praktisere engelsken sin. Jeg gjorde det og angret fort. De ringer deg hele tida og har ingen forståelse for hva som er akseptabel kontaktmengde med en person du nettopp har møtt. Da jeg fant ut hvor slitsom min partner var sa jeg at jeg ikke hadde tid til å møte ham mer. ?Har du tid i morgen da??, spurte han. Etter hvert har jeg avvist ham direkte og ganske uhøflig og jeg måtte tilslutt ignorere oppringningene hans. Det er to måneder siden jeg avslutta samarbeidet. Han ringte meg senest i går. Og dette er langt fra den verste historien. Jenter som har sagt ja til språktandem har hatt det mye verre.

Trafikken
Til tider er det det rene galimatias. Taxisjåfører er de reneste kamikazepiloter. Hvis du ikke fjerner deg når noen tuter, kan du fort bli overkjørt.

Behandlingen av kvinner
Jeg er glad jeg ikke er jente her nede. De blir konstant beglodd og snakket til på lite flatterende måter. Det er ikke det at de er så konservative her, men mer at de tror at alle vestlige kvinner er horer og mennene tror at de kan få seg noe. Noen jenter sier at de har hatt på seg sjal rundt hodet noen dager, og at alt tilsnakket da stopper. Det tror jeg viser hvor undertrykkende en hijab egentlig er. Selv om du har muligheten til å gå uten, er det så mye lettere å gå med at kvinner som bor her fast knapt har et valg. Heldigvis er det ikke like ille hvis jentene går sammen med en mann. Da tør ikke de ekle mennene å komme med tilnærmelser. Og det heldigvis også bare snakk, det er ingen som noen gang gjør noe fysisk, men jeg kan forstå at man blir sliten av tilrop hele tida.

Leilighetens små mangler
Vi har en av de beste leilighetene av alle de internasjonale studentene, men det er fortsatt enkelte småting i leiligheten som er slitsomt i lengden. At kjøleskapet vårt ikke kjøler mer en ned til 15ish grader går det an å leve med, men man kan ikke ha noe ferskt i kjøleskapet og forvente at det holder seg. Når man ikke har en ordentlig vaskemaskin blir heller ikke klærne helt reine. Den har ikke varmtvann, så det må kokes i kjeler og helles oppi. Jeg gleder meg til å komme hjem og få vaske klærne skikkelig.

Arabisk
Jeg er så lei av arabisk nå. Selv om jeg har lært enormt mye her nede, blir man sliten etter hvert av å alltid måtte tenke hardt på hva man skal si bare for å få formulert en noenlunde grei setning. Leksene blir man også fort lei av. Jeg ser fram til en god julepause fra arabisk.

Det å aldri være helt sikker på hva folk sier
Det er som tidligere nevnt veldig gøy å få til å snakke arabisk, men det er likevel ganske slitsom å aldri være helt sikker på hva folk sier. Jeg forstår som regel hva folk mener med setningen, men siden jeg ofte ikke kan alle ordene personen brukte er det alltid en liten tvil. Det skal bli deilig å snakke norsk i butikker igjen.

Mangelen av piano
Jeg savner pianoet mitt. Nesten fem måneder uten så mye som å se et piano, og enda mindre spille på et. Jeg savner pianoet mitt.

Det var en siste liten oppsummering. Dette er antagelig det siste innlegget herfra. Som dere kanskje la merke til var det flere ting som sto på begge listene, og det er sånn det er. De fleste ting har to sider, og selv om jeg liker den ene er det ofte negative ting som ligger bak. Men sånn at dere ikke skal misforstå: Jeg liker Syria veldig godt. Jeg vil anbefale på det sterkeste å reise hit, og jeg skal definitivt komme tilbake.

Det er ikke bare talespråket her nede som er vanskelig å forstå. Syrerne har nemlig et rikt kroppsspråk med mange tegn og gester som betyr forskjellige ting. Du tror kanskje at dette gjør det enklere å kommunisere, kroppsspråk er jo relativt internasjonalt, ikke sant? Feil! Arabisk kroppsspråk er ofte komplett uforståelig og gjerne flertydig. Ekstra vanskelig blir det fordi syrerne selv tror at de tullete gestene er enkle å forstå og internasjonale. Og siden de sjelden tror at jeg, en utlending, kan arabisk, begynner de ofte samtalene med håndbevegelsene sine. Derfor får dere her en kort gaid til et par ting jeg har plukket opp etterhvert og hva de kan bety.

1. Den gesten jeg oftest ser er denne:

The bill, please.

Denne kan bety flere ting. Noen av dem jeg har opplevd er: "Få se passet ditt", "Har du billett?", "Kan jeg få regningen?" og "Har du førerkort?". Fellesnevneren virker å være papirer, gjerne i forbindelse med identifikasjon, men også et hvilket som helst annet papir det har blitt skrevet noe på. Det tok litt tid før jeg skjønte hva billettkontrolløren på bussen ville første gangen jeg kom over denne gesten. Han hadde ikke noen uniform på seg, og jeg visste ikke hva jeg skulle tro om denne mannen som sto og slo seg på hånda. Tilslutt ble det klart at han ville se billetten.

2. Denne ser jeg ofte i skolesammenheng:

Er dere gift?

Som den forrige kan denne også bety forskjellige ting: "De er brødre", "Er dere gift?", "Disse ordene er synonymer" og "Kjenner dere hverandre?". Det er synonymbetydningen jeg ser på skolen, der den brukes flittig. Ellers kan det være ganske vanskelig når folk spør meg og noen andre om vi er... og gjør gesten. Er vi gift?  Er vi søsken? Kjenner vi hverandre? Jeg tør sjelden å svare direkte på et slikt spørsmål fordi jeg fort kan ende opp med å være gift med noen jeg ikke kjenner så godt.

3. Så en litt styggere én:

Føkk deg!

Denne tilsvarer å vise fingeren i Norge. Den skal visstnok symbolisere en penis. Dere kan selv tenke dere hva det er man egentlig sier når man viser denne gesten mot noen.

4. Denne virker stygg, men er ikke det:

Hold an. Et øyeblikk bare.

Dette betyr enkelt og greit "vent". Ofte brukt av butikkeiere som holder på med noe annet og ikke har tid til å svare på spørsmålet ditt. Selv om det visstnok skal være helt uskyldig og ikke uhøflig i det hele tatt, klarer jeg ikke å la være å få følelsen av at dette er en stygg gest. Armbevegelsen virker rett og slett ganske truende.

Det var de viktigste gestene for nå. Til slutt kan jeg kanskje nevne et annet tegn som det er vanskelig å illustrere med bilder. Når folk himler med øynene, løfter øyenbrynene og lager en oppgitt smattelyd, så betyr det ikke at de synes du er teit, slik det kan virke som. Det betyr enkelt og greit "Nei". Men når folk gjør dette kan jeg ikke å unngå å ta det litt fornærmende likevel.

Hvorfor er du så staselig kledd på bildene Axel?, tenker du kanskje. Vel, det er fordi jeg har fått skreddersydd en dress som jeg ser skikkelig badass ut i. Så til slutt et bilde av meg i dress.

Enjoy!

Dressed to kill.

Da har jeg hatt besøk hjemmefra. Mamma, Pappa og Nora kom ned og beøkte meg i noen dager og jeg fikk muligheten til å være kjentmann i Damaskus.

Familien under president Bashars vaktsomme blikk.

Det første jeg tok dem med for å se var riktignok ikke i Damaskus, men et par-tre timers busstur unna ved byen Homs. Korsfarerborgen Crak de Chevaliers er en nærmest inntakt borg som er nesten som å være på et filmsett. Man forventer nesten å møte en ridder i full rustning når man går opp trange trapper og gjennom ganger og forsvarsverker.

Crak de Chevaliers. Anledingen benyttes til litt tænning.

Etter denne dagsturen var det omvisning på Damaskus' severdigheter som sto for tur og jeg tok dem med  til Omayyademoskeen, Souq al-Hammediye (markedet), Jebel Qassioun (fjellet) og mer til. I tillegg ble mye tid brukt på shopping og handling i markedene.

Omayyademoskeen. Ligner litt på den i Aleppo, men denne er finere og større.

Familien ble også introdusert for Ali, en hyggelig butikkeier jeg har blitt kjent med her nede, og de ble så gode venner at da de skulle dra tilbød Ali seg å kjøre oss til flyplassen.

De siste par dagene måtte jeg være på universitetet på dagen og da måtte de klare seg selv. Alt i alt fikk vi gjort det meste som er verdt å gjøre i Damaskus, og ikke minst spist mye god mat.

Kort innlegg, men det er kanskje greit etter alle de lange avhandlingene jeg har skrevet her i det siste.

Veldigveldigbra. Hade.

Nå er det en stund siden jeg blogga og det har sin grunn. Jeg har nemlig vært fullstendig opptatt med reising i ferien og besøk fra familien. Det var selvsagt kjempehyggelig, men ga lite tid til blogging. Mer om det senere, la oss begynne med begynnelsen.

12. november. Den datoen sier deg kanskje ikke noe, men det er faktisk bursdagen min. Eksamen for forrige nivå i arabiskundervisningen var den 10. november, og jeg og Andreas hadde planlagt å legge ut på en rundtur i Syria en dag etter. Det betød at jeg måtte feire bursdagen min på reisefot, men det gjorde ikke så mye.

Vårt første reisemål var kystbyen Lattakiya. Det er ikke så mye å fortelle fra selve byen bortsett fra at den er ganske mye mer vestlig enn noe annet vi har sett i Syria. For første gang så vi grupper av ungdommer på gata som bestod av både gutter og jenter. Uhørt! Men siden det var bursdagen min spiste vi en bedre fiskemiddag, noe jeg ikke har spist siden jeg kom til Syria. Og selvsagt kake. Det blir ingen bursdag uten kake.

Veldig god kake.

Det som derimot er litt spennende å fortelle om fra dette området er vårt besøk til Saladins borg. En godt bevart ruin litt utafor Lattakiya.

Saladins borg sett fra veien nedenfra.

Noe av det mest interessante var å se hvor godt bevart noen deler av borgen var. Her kunne vi klatre opp i tårn og gå ned i kjellere.Overalt vi kom var det skjulte vindeltrapper som ledet ut og opp til de mest uventa steder. Borgens hovedstrukturer ble oppført av korsfarerne, selvom selve borgen ble grunnlagt av byzantinerne. Den ble senere erobret av arabernes store helt og frigjører, Saladin, derav navnet.

Godt bevart.

Da kvelden kom satte vi oss på nattoget til Aleppo, en av Syrias mest besøkte turistbyer, nord i landet. Følelsen av Aleppo er som en miniversjon av Damaskus. Alt du finner i Damaskus kan du finne i Aleppo, men i mindre skala. Noe som gir byen en mer intim og koselig følelse. I denne byen fikk vi følge av Marianne som ble med oss på resten av reisa. Vi besøkte alle de viktigste severdighetene, slik som Den Store Moskeen, søstermoskeen til Omayyademoskeen i Damaskus. Den lignet, men i mindre format. Jeg slutter aldri å bli forbløffet over hvor mye tid, resurser og krefter folk legger i bygge hus til gudetilbedelsen sin. Men det er jo fint å se på. Det som derimot ikke er så fint er at alle kvinnene må dekkes til etter alle kunstens regler, mens mennene kan ha på seg akkurat hva de vil.

Den Store Moskeen med tildekka kvinner og det hele.

Også i Aleppo hadde de en borg. En diger og intrikat én, på toppen av en stor menneskeskapt ås. Utsikten var helt uforglemmelig og vi kunne se alle kriker og kroker av byen. Samtidig som vi nøyt en is og en kopp te.

Grunnen til at jeg ser så sur ut er fordi jeg er så teit på håret.

Etter dette forsøkte vi oss på å leie en bil, slik at vi kunne komme oss til det som blir kalt "De Døde Byene", et godt stykke sør for Aleppo. Syrisk turistvennlighet viste seg imidlertid fra sin verste side, og vi ble fortalt at det ikke gikk an for utlendinger å leie bil. Vi vet at dette bare er løgn og det at dagen etter var høytidsdag, hadde nok mer med saken å gjøre. Fine, turistvennlige Syria.

Hotellverten satte oss i kontakt med en drosjesjåfør som kunne kjøre oss dit vi ville, og tidlig dagen etterpå var vi på vei sørover til De Døde Byene.  De døde byene er navnet på et stort antall større og mindre byer i et bestemt område av Syria som plutselig og brått ble forlatt for rundt 1000 år siden eller mer. Grunnen til at de ble forlatt har det vært mange forklaringer på, men overbefolking og handelsruter ødelagt av krig er de mest plausible.

Vi dro bare til to av byene og av dem var det Serjilla, som sto ut som den beste.

Mange av husene er nesten intakte.

Mange av byens hus var så godt som intakte og det trengtes ikke mye fantasi for å forestille seg hvordan byen måtte ha vært i sin storhetstid. Grunnen til at husene har holdt seg så godt er fordi de er laget av massive, finkutta steiner, som ikke har så lett for å røre på seg.

Andreas klarer ikke å skjule sin fascinasjon.

Her kunne vi tydelig se det som hadde vært et bad, et vertshus og et olivenpressehus (med litt hjelp fra informasjonsplakater plassert rundt blant ruinene).

Et olivenpressehus. Her ble det lagd olivenolje.

Alt i alt, en av de bedre ruinbyene jeg har sett.

Deretter bar det videre til Apamea, som var litt av et syn. Byen ble bygd av grekerne men ble overtatt av romerne noen århundrer senere og nådde sin storhetstid rundt 300 f.Kr. Flere kjente herskere fra romertida har besøkt byen, bl.a. Markus Antonius og Kleopatra, og da vi kom dit forsto vi hvorfor. Selv om bare en brøkdel var igjen av den en gang så store og mektige byen, som på høyden kunne mønstre 40 000 hester og 500 kampelefanter, var den fortsatt et imponerende syn. Langs hovedgata, omtrent det eneste av byen som det er noe igjen av, har belgiske arkeologer gjenreist 400 av de 1200 søylene som en gang sto i to kilometer lange kolonnader.

En laaang rekke søyler. Og det er bare en tredjedel av de opprinnelige.

Og det er ikke noen puslesøyler heller: De fleste er ti meter høye og 120 cm i diameter. Vi kunne ikke annet en forestille oss hvordan det måtte ha sett ut under storhetstida.

Andreas og Marianne forstiller seg hvordan det må ha vært.

Turen til Apamea og Serjilla varte hele dagen og da vi kom tilbake til Aleppo på kvelden hoppet vi på nattoget til Deir az-Zur. Denne byen hadde jeg besøkt en gang tidligere, da jeg var på vei til Irak (se innlegget: Unnskyld mamma, jeg dro til Irak!). Den gang hadde vi riktignok bare tilbrakt noen korte nattetimer der, før vi fortsatte videre. Nå skulle vi se mer av byen ved Eufrats bredd. Jeg kan si først som sist, Deir az-Zur som by er kjedelig. Stygge, breie gater med stygge hus på begge sider. Så, vi gikk ut av byen og kryssa Eufrat på en gangbro og spiste frokost på andre sida. Eufrat var en overraskende ren og pen elv (i hvert fall som vi kunne se) og det var neste fristende å hoppe uti, noe vi så at noen lokale gutter gjorde. Vi klarte imidlertid å styre oss.

Lokale gutter bader i Eufrat.

Siden Deir var kjedelig hadde vi planlagt en dagstur til en annen ruinby, en dagstur unna: Dura Europos, Romerrikets østligste utpost. Da vi kom fram var porten inn gjennom restene etter den gamle bymuren stengt. Ingen vaktmester var i nærheten til å åpne. Vi kunne lett ha klatret inn, men det var ikke taxisjåføren villig til å være med på. Han var redd for at politiet skulle sette oss i fengsel. Etter en god stund med venting og lengtende blikk inn over murene, og akkurat i det vi skulle dra, kom vaktmesteren og låste opp for oss. Akkurat i tide for å få sett Dura Europos en vakker utsikt over Eufrat i det sola sank ned bak byporten i vest.

Sola går ned bak byporten.

Deretter bar det hjemover. Jeg skulle nemlig få besøk av familien dagen etter, men det er en annen historie...

...som du skal få høre om i neste innlegg.

Ruinerte hilsener fra Syrien.

eller

A night to remember - Revisited

Nei. Jeg har ikke kjørt med blålys denne gangen. Dessverre. Det er fortsatt anmeldelsen av mobiltyveriet det gjelder, men denne gangen fikk jeg møte en annen del av myndighetene; domstolen. En stund har gått siden jeg første gang prøvde å anmelde tyveriet, en historie som etter mye om og men endte med at jeg fikk en håndskrevet lapp og beskjed om å gå til en dommer for å få tillatelse til å åpne en etterforskning.

Jeg ble så utslitt og motløs av opplevelsen at jeg ikke har klart å mønstre krefter til nok et møte med syriske myndigheter. Og jeg har hatt mye annet å gjøre i det siste. Men på den siste dagen av ferien følte jeg meg endelig i stand til å prøve på nytt. I mellomtiden har jeg ved et rent sammentreff funnet ut hvor domstolen ligger. Jeg gikk forbi en dag og ble gjort oppmerksom på hva slags bygning det var av en hyggelig advokat.

Så sto jeg der da. Foran den store, marmorhvite bygningen som jeg visste jeg måtte inn i. Med en håndskrevet lapp i hånda. En strøm av folk tøyt ut og inn av den store hoveddøra og jeg lot meg bare føre med strømmen. Her som alle andre steder sto det væpnede vakter utafor, noe jeg har blitt ganske vant til etter hvert. En Kalashnikov her og en Kalashnikov der, hva gjør vel det? Jeg ble ført inn døra av menneskestrømmen og før jeg visste ordet av det befant jeg meg midt i en diger sal med folk som fartet inn og ut av kontorer på alle kanter. Det var en salig blanding av menn i dress og med stresskoffert, kvinner i og uten hijab med tilsvarende offisielt utseende, og vanlige folk som åpenbart visste hvor de skulle.

Jeg ante ikke hvor jeg skulle. Det var en haug med kontorer og ingen pekte seg ut som den jeg skulle til. Ingen skranke heller. Ikke noe sted som så ut som det var til for å gi meg informasjon om hvor jeg skulle gå. Jeg ble stående midt i salen og kikke på lappen jeg hadde fått fra politiet.

Den ikke så informative lappen.

Ingen hjelp å få. The Court, Souq al-hammediyye, sto det. Pluss noen ord på arabisk om at jeg hadde fått frastjålet mobilen min. Jeg ble nødt til å spørre noen.

En etter en suste folk forbi meg. Kanskje han? Nei, han ser veldig opptatt ut. Han? Nei, så ut som en sleiping. Hun? Nei, hun så sur ut. Tilslutt så jeg en mann som så grei ut og jeg spurte først om han kunne engelsk, siden ordforrådet mitt på arabisk innen jussområdet er relativt begrensa. Det kunne han og han ville mer en gjerne hjelpe. Jeg viste ham lappen min og han leste den med rynket panne. "Your mobile was stolen?". Ja. "The note doesn?t say enough about where you need to go". Neivel, så den sleipe politimannen har altså gitt meg noen skriblerier som ikke engang er nok? Kanskje han håpet at jeg ville miste motet ved tanken på å måtte gå til domstolen. Jeg vet ikke.

"But I will get help for you", sa den hyggelige mannen i dress. Han kom tilbake med en dame på slep og hun ble instruert i hva jeg trengte hjelp med. Følg meg, sa hun, og jeg takket mannen og fulgte lydig etter. Ned til et liten vindu i et avlukke hvor det sto en stakker som måtte ta seg av de femten ropende og veivende menneskene som skulle ha et eller annet fra ham. Min hjelpsomme venninne banet seg fram gjennom mengden og sa noe til mannen. Han ga ingen tegn til å ha hørt henne, men begynte straks å finne fram noen ark, mens han gjorde det samme for de femten andre som tydeligvis skulle ha noe liknende.

Da vi hadde fått arket vi trengte snek vi oss ut gjennom mengden igjen og nok et "følg meg" før hun pilte avgårde i en ny retning. På veien til vår nye, uvisse destinasjon ba hun om passet mitt som jeg uten reservasjoner ga henne. Vent her, sa hun da vi sto foran døra på et kontor med mange skranker og folk som gikk fram og tilbake. Jeg ble stående å se på mens hun gikk fra den ene skranka til den andre med arket vi hadde skaffet og hver gang var det en ny ting, enten frimerke eller stempel, på den. Til slutt kom hun tilbake og spurte meg om personalia og den slags. Dette skrev hun ned på arket med alle frimerkene og stemplene og da hun var ferdig feide vi av sted til neste kontor.

Gjennom den store salen igjen og inn i en gang på andre sida. Hele tida og overalt var det mengder med folk vi måtte navigere oss gjennom. Vi kom fram til riktig kontor og nå merket jeg at det var seriøst. Bare snakk når du blir spurt, sa hun før hun ledet meg inn på dette nye kontoret. Her var det et skrivebord med en middelaldrende dame som så ut som om hun ville være alle andre steder enn akkurat her. Jeg skjønte plutselig at dette var dommeren, det var derfor det virket så seriøst. Hun gadd så vidt å kaste et blikk på oss da vi kom inn, men tok imot arket som ble gitt henne og studerte det. Hun vekslet noen ord med min hjelper før hun spurte meg. Det var de samme gamle spørsmålene og hvor og hvordan tyveriet skjedde og jeg gjentok for ørtene gang hva som hadde skjedd.

Greit. Hun tok sitt offisielle stempel, stemplet litt rundt på arket, krysset ut alle frimerkene og det virket som om det var det som skulle til. Hun viftet oss videre uten en mine, og fortsatte på det hun hadde drevet med før vi kom. Min gode hjelper forklarte at nå måtte jeg gå tilbake til politistasjonen så de kunne skrive et papir på at jeg hadde anmeldt tyveriet. Ok, tilbake til politiet.

Det fine papiret jeg fikk fra domstolen.

Jeg takket så mye for hjelpa før jeg satte kursen mot politistasjonen, som heldigvis var innenfor gangavstand. Inn på politistasjonen der det forrige kapittelet av dette eventyret ble avsluttet. Denne gangen spurte jeg meg ikke fram, jeg var lei av å gå fra kontor til kontor. I stedet gikk jeg rett til kontoret til sjefen som sa at jeg måtte gå til domstolen. Corleone, hvis du husker. Og sannelig satt han ikke der, like corleone-aktig som alltid. Jeg gikk bestemt bort til pulten hans og ga ham papiret. Det var tydelig at det aldri var noen som kom direkte til ham med noe som helst, først måtte man gjennom kontorkarusellen. Men han leste papiret og det virket som om han bestemte seg for å tillate min direkthet.

Så, hvordan skjedde dette da? Dette har du jo spurt om før, tenkte jeg og merket at jeg var lei av å forklare dette igjen på arabisk. Jaha, ja. Han var ikke imponert. Han spurte litt om hva jeg drev med og hvor jeg bodde og sånt. Ingenting ble skrevet ned og det virka egentlig mest som om han halte ut tida. Så fikk han øye på noe på arket som gjorde ham fornøyd. Han pekte på arket og sa at det sto skrevet et annet politikontor på arket. Jeg kikket og så at han hadde rett. Frustrasjonen var likevel stor. Kan de ikke bare skrive det forbanna arket? Nei, feil politistasjon. Fy faen. Jeg spurte om han visste hvor denne politistasjonen var. Han sa nei og han gjorde det tydelig at samtalen var over, slik bare mafiosoer kan. Ingen skyss med politibil denne gangen.

Jeg forlot stasjonen lettere nedbrutt, men jeg var i klar til å gi meg ennå. Nå var jeg i gang og nå ville jeg ha det jævla arket. Etter mye spørring og en taxitur kom jeg meg til den riktige politistasjonen, og ga arket til mannen bak skranka. Han så på arket og spurte om jeg hadde nummeret. Telefonnummeret? Nei, serienummeret. Det hadde jeg jo selvsagt ikke. Det står på boksen den kom i, sa han. Den ligger jo på rommet mitt, tenkte jeg, i Norge. Jeg forsøkte å ringe hjem, men der var det ingen. Det var jo tross alt kl. 12 på en mandag. Er serienummeret helt nødvendig? Ja.

Helvete!

Så, selv med et papir fra domstolen i hånda og på riktig stasjon klarte jeg å få anmeldt tyveriet. Jeg ga opp. For denne gang. Jeg skal komme tilbake. Med serienummer. Men ikke nå. Nå ville jeg hjem.

Én dag med tre politistasjoner, tre politibilturer med blålys og en mafiosoaktig politisjef og enda en dag med domstol, dommer og to politistasjoner var ikke nok for å få anmeldt et usselt tyveri.

Jaja, no joy. Takk for nå.

Ja, jeg har vært i Irak. Ta det med ro. Jeg er hjemme i trygge Damaskus igjen nå. Så det gikk bra. Men, ja, Irak. Hvorfor dro jeg til Irak? Vel, det virka spennende. Dessuten er det kult å ha Irak-stempel i passet. Så etter skolen på torsdag dro vi. Jeg, Andreas, Kristin og Åsny. Til Irak. Men før vi kommer så langt må jeg nok nevne noe av reisa. Den var nemlig lang og tidkrevende.

Andreas og jeg hadde i ca. en uke tenkt på å ta en tur til Irak. Vi hadde lest oss opp på destinasjonen og funnet ut at den nordlige, kurdiske delen ikke var så farlig som resten og at det var mulig å reise dit. En utvida helgetur fra torsdag til mandag var alt vi hadde tid til, men det var mer en nok for oss. Så på torsdag etter skolen dro vi. Kristin og Åsny hadde hørt om planen vår i løpet av skoledagen og slengte seg på.

Reisefølget i et av de mange transportmidlene vi brukte.

Selv om Syria deler en lang grense med Irak, hadde vi fått vite at å forsøke å krysse grensa fra Syria ikke var lurt. For det første ville du komme så langt sør i Irak at det kunne være veldig farlig og for det andre ville syrerne antakelig ikke slippe deg over. Derfor satte vi kursen mot Tyrkia.

Da vi kom fram fant vi ut at vi måtte krysse grensa til fots og etter litt av det syriske byråkratiet som vi har blitt så vant til, var vi gjennom og inne i Tyrkia. Her var det ingen som snakka verken arabisk, engelsk eller tok syriske pund, så vi ble nødt til å veksle til tyrkiske lire og kommunisere gjennom en blanding av arabisk, engelsk og godt, gammeldags kroppsspråk. Vi klarte etter hvert å bli vist til busstasjonen og satt kort etter på vei til Silopi, byen som ligger like ved grensa til Irak.

I Silopi ble vi huka inn av en av taksisjåførene som har som spesialitet å kjøre folk fram og tilbake over grensa. Før vi visste ordet av det var vi på vei de siste meterne bort til den irakiske grensa. Vi kjørte forbi en endeløs rekke lastebiler og trailere som åpenbart skulle inn i Irak med varer og byggematerialer.

Trailere på vei inn i Irak.

Grenseovergangen fra Tyrkia til Irak er den raskeste og hyggeligste grensekryssinga jeg har vært med på. Tyrkerne stemplet oss effektivt ut av Tyrkia og da vi kom til den irakiske sida kunne vi ikke blitt mer overrasket.

Grenseovergangen.

Inne på grensekontoret var det fullt av store, svarte skinnstoler og generelt lekkert interiør. Etter å ha framvist passene våre ble vi tatt med inn på et mindre kontor. Nå skal vi nok bli grundig avhørt om hva i all verden vi har tenkt oss i Irak, tenkte vi. Vi kunne ikke tatt mer feil. Først ble vi plassert ned i hver vår av de store, myke skinnstolene. Så ble vi servert te, før en hyggelig mann med et stort smil kom inn døra. "Welcome to Iraq, Kurdistan Region", sa han. Hvor lenge skal dere bli her? To dager, svarte vi oppriktig. Bare to dager? Nei, nei, dere må bli minst ti for å få oppleve landet, fastslo grensekontrolløren, før han stemplet passene våre og pratet i vei videre om hvor fint det var i den kurdiske delen av Irak.

Måten han så bastant fastslo at vi måtte bli lenger, gjorde oss engstelige for om vi faktisk fikk lov å være der bare to dager. Vi spurte forsiktig og fikk en latter til svar. Selvsagt, selvsagt, dere kan dra når dere vil. Da teen var ferdigdrukket og samtalen ferdigskravlet gikk vi ut til en utålmodig taxisjåfør som kjørte oss vekk fra grensa.

Irakisk stempel i passet.

Inne i Irak. Etter en lang reise var vi altså endelig i Irak. Selveste Irak! For å være helt ærlig så det akkurat ut som alle andre steder. Ingen skyting, ingen kriging, ingen opprørere. Bare en litt forhøyet militær tilstedeværelse. Det som derimot var annerledes var naturen. Fra det flate ørkenlandskapet i øst-Syria og sørøst-Tyrkia var vi nå kommet inn i et karrig fjellandskap med snirklende veier over mellom fjellene. Dette er som nevnt den kurdiske delen av Irak og det er i dette fjellandskapet kurderne har kjempet sin frigjøringskamp mot mange fremmede makter opp gjennom åra.

Sjåføren kjørte oss helt til landsbyen Sulaf som ligger et stykke inne i landet. Det var en ganske lang kjøretur fra grensa, men vi ble underholdt av samtaler med den kurdiske sjåføren vår, som kunne arabisk. Han hadde noen interessante opplysninger å komme med. Blant annet er visst ikke røyking farlig fordi han kjente en person som var blitt 120 år som røykte daglig. Hvis ikke det er godt bevis så vet ikke jeg. Vi forlot grensa i skumringen og ikke lenge etter var det blitt helt mørkt. Vi kunne ikke annet enn gjette på hva slags landskap vi kjørte gjennom.

Da vi kom fram til Sulaf sjekka vi inn på det eneste hotellet i landsbyen. Eller, hotell og hotell. Hvis det er det at det fins madrasser som gjør det til hotell var det nok et hotell. Hvis det er innlagt vann, låsbare dører, og ordentlige senger som skal til, så falt det nok litt gjennom. I stedet for vann i springen rant det en liten bekk gjennom huset. "Betjeningen" viste oss hvordan bekkevannet kunne brukes til å vaske oss ved hjelp av et lite plastkrus. Men vi var så slitne at vi ikke orket å bry oss. Dessuten var det litt eksotisk. Etter en lang dag med slitsom reising sovnet vi som steiner.

Innlagt vann? Nei, bekk gjennom huset.

Neste morgen ble vi møtt av et fabelaktig syn. Landskapet som hadde gjemt seg i mørket åpenbarte seg nå i sin fulle prakt. Her var det høye fjell og dype daler. Grønne trær og kampesteiner. Sulaf ligger et par kilometer fra en annen landsby ved navn Ammadiye, og vi bestemte oss for å gå dit. Det var en vakker gåtur og vi nøyt virkelig naturen. Turister var åpenbart litt eksotisk der for vi fikk mange nysgjerrige blikk der vi vandret langs veien.

Utsikten som møtte oss da vi våknet.


Ammadiye.

Ammadiye var en koselig liten landsby med kanskje et noen tusen innbyggere. Vi la fort merke til at vi var de eneste utlendingene i byen, men det var bare deilig der vi gikk mellom folk på vei til å gjøre morgeninnkjøp og gamle menn i tradisjonelle kurdiske klesdrakter.

Vi så mange menn i disse kule draktene. Vi prøvde selv å få tak i noen, uten hell.

Etter litt målløs vandring møtte vi en dame kledd i bissnissklær som så viktig og ordentlig ut. Hello, sa hun, og fortsatte på god engelsk. Hun var leder for det lokale sosialistpartiet og den lokale partiradioen. Hun tilbød seg å vise oss rundt og siden vi ikke visste helt hva vi burde se takket vi gladelig ja.

Hun viste oss rundt og etter hvert ble vi tatt med til partihuset og ble servert te på hennes kontor. Dette var en grepa bossdame som kunne fortelle oss litt av hvert, både om seg selv og områdets historie.

Kow, en skikkelig tøff dame.

Selv hadde hun bodd 10 år i Østerrike etter at hun flyktet for å slippe unna Saddam Husseins regime. Hennes mann, som vi også hilste på, hadde vært geriljakriger i fjellene, men etter Saddams fall hadde de begge vendt tilbake til hjemlandsbyen. Hun kunne også fortelle oss grusomme historier om hvordan regimet i løpet av 80-tallet systematisk drepte tusener av kurdere. Kanskje mest kjent er gassingen og totalutslettingen av innbyggerne i flere landsbyer gjennomført av Saddams fetter, også kjent som "kjemiske-Ali".

Nå er ser imidlertid framtida lysere ut. Kurderne har klart å opprettholde en orden og stabilitet som ikke finne noe annet sted i Irak, og vi følte oss trygge under hele oppholdet.

Da vi var ferdige med besøket på kontoret pekte den kurdiske damen, som het Kow, oss videre til en av de gamle portene inn i byen. Vi takket hjertelig for det hyggelige oppholdet og bega oss i vei til neste mål. Til slutt fant vi fram til porten etter litt tråkling gjennom smale og svingende gater og da vi kom fram ble vi møtt av en gammel mann i tradisjonelle kurdiske gevanter som tilbød oss ferske granatepler han nettopp hadde vært utenfor og plukket. Fornøyde satt vi under porten og så på den vakre utsikten over dalen mens vi knasket på granateplene. At en mann med esel kom traskende opp den smale, slyngende stien til porten gjorde det bare enda mer pittoresk.

Granatepler foran porten.

Det neste som skjedde er noe av det mest absurde jeg har opplevd. Best som vi gikk gjennom gatene og skravlet i vei på norsk, hørte vi plutselig: Tjenare! En kurder som snakket svensk. Elleve år hadde han bodd i Sverige og nå var han her for å besøke familie. Han tok oss med til en kafé og introduserte oss for kameraten sin, Bahden, som hadde bodd på Stovner i sju år. Nå hadde han flytta tilbake fordi det var blitt trygt nok. Så der satt vi da. Og snakka norsk. Med en kurder. I Irak! Sykt.

Etter nok en kopp te tok Bahden oss med til de delene av landsbyen vi ikke hadde sett. Blant annet moskeen. Vi fikk hilse på mange folk som snakket både norsk og svensk og det hele ble bare rarere og rarere. Alle hadde visst enten bodd i Skandinavia eller kjente folk som bodde der. Bahden kunne fortelle oss at det bodde ikke mindre enn 60 familier bare fra denne lille landsbyen i Oslo. Så fikk han en oppringing fra Norge og han kunne fortelle oss om hvordan det sto til der. Vi fikk altså væroppdateringer fra Oslo. På norsk. Av en kurder. I Irak! Jeg kan ikke få sagt mange nok ganger hvor merkelig dette var.

Vi måtte dessverre forlate denne landsbyen og de hyggelige folkene for å komme oss til en annen by, Dohuk, som lå nærmere grensa. Vi skulle opp grytidlig neste dag for å begynne den strabasiøse reisa tilbake over grensa. Bahden snakket med en kamerat som kunne kjøre oss til Dohuk og snart var vi på vei vestover, bort fra denne utrolige landsbyen.

Før vi kom fram til Dohuk tok sjåføren oss med til ruinene av Saddams sommerhus. Det som engang hadde vært et praktbygg var det bare oppsmuldrede betongvegger igjen av. Huset lå på toppen av en liten ås i midten av en dal og jeg kan bare forsøke å forestille meg hvor frustrerende det må ha vært for innbyggerne i landsbyen nedenfor å vite at mannen som sto bak folkemordet på deres egne bodde i huset på toppen av bakken. Ikke rart det var blitt rasert.

Dohuk er den tredje største byen i den kurdiske delen av Irak og var egentlig ikke så spennende da den var som byer flest. Vi sjekket inn på et fint lite hotell og brukte resten av dagen på å gå rundt i byen på jakt etter tradisjonelle kurdiske plagg, uten hell. Det måtte bli spesialsydd og det hadde vi ikke tid til. Vi gikk derfor til sengs vel vitende om at vi måtte stå opp få timer senere.

Klokka fem neste morgen sto vi opp og dro mot den tyrkiske grensa. Vi hadde hørt at det var mye vanskeligere å komme inn i Tyrkia igjen enn det hadde vært å komme andre veien. Målet var å nå en buss som gikk fra den syrisk-tyrkiske grensa klokka ett, men den skulle det vise seg vanskelig å rekke. Vi ble nemlig stående på den tyrkiske grensa i fem timer fordi det var en laaaaaang kø. Da vi endelig kom gjennom var klokka elleve og det var minst to timer for å komme til den syriske grensa.

Tidlig morgen på den tyrkiske grensa.

Heldigvis gikk den neste grensepasseringa mye raskere, men vi rakk ikke fram lell. Vi ble derfor sittende på busstasjonen til kvelden og tok nattbussen til Damaskus. Det var ikke så lett å få sovet noe særlig, men vi kom da fram klokka seks på morgenen. Skolen begynte klokka ni og jeg rakk akkurat å få dusja og gjort noen lekser før det bar av sted til universitet. Med bare fem-seks timers søvn de siste 48 timene var jeg ikke akkurat i toppform, men bare vissheten om alt jeg hadde opplevd var nok til å få meg gjennom skoledagen. Jeg hadde vært i Irak, for faen!

Heh. Dette ble et langt innlegg, og nå har jeg langt fra tatt med alt vi opplevde. Det må vi vel kunne kalle en opplevelsesrik helg? Jeg er i hvert fall veldig fornøyd.

Afghanistan neste?  Neida.

Av og til sender den norske ambassaden her i Damaskus ut en mail til alle nordmenn som oppholder seg her om forskjellige arrangementer, gjerne av kulturell art, som har noe med Norge å gjøre. Senest fikk jeg en mail om at Håkon Gullvåg skulle stille ut bilder på Det Franske Instituttet i Damaskus. Kunstneren skulle selv være til stede og en slik mulighet kunne jeg ikke la gå fra meg.

Sammen med noen av de andre nordmennene her nede dro vi på åpningen. Det skal sies at opplysningen om at det ville være gratis vin ikke var så rent lite forlokkende, men vi var der minst like mye for kunstens del. Da vi ankom startet vi med en gang å mingle og vi traff flere nordmenn som hadde enten med utstillingen eller ambassaden å gjøre. Etter at vi hadde prata litt startet åpningsseremonien med taler fra lederen for det franske instituttet, den norske ambassadøren og en representant for det syriske kulturdepartementet. Alt oversatt til både fransk, engelsk og arabisk om hverandre.

Noen av bildene.

Utstillinga er med bilder Håkon Gullvåg malte som en reaksjon på krigen i Gaza i 2008. Maleren var i gang med et jubileumsprosjekt som skulle markere 50-årsdagen hans da krigen brøt ut. Gullvåg som er sterkt personlig engasjert i konflikten lot seg provosere og gikk inn i en hyperaktiv periode med en stor produksjon av malerier inspirert av de pågående hendelsene. Utstillinga skal turnere midtøsten og Damaskus var første stopp.


Trondheim kommune står for finansieringa av denne utstillingen. Trondheim er Gullvågs hjemby. Kommunen var representert ved ordfører Rita Ottervik, som vi småprata med om Trondheim, Damaskus og andre uviktige ting. Andreas, min romkamerat, er jo fra Trondheim, så for han var det en stor opplevelse å få stå og prate skit med Trondheims ordfører. I tillegg ble lederen for Trondheimssolistene, som pleier å spille på åpningene av denne utstillinga, med i praten og det hele var ganske surrealistisk der jeg sto omgitt av trøndere i Damaskus. Vi fikk også sludra litt med Norges ambassadør, noe som ikke var like interessant. Slemt å si det, men han virket ikke så spennende.

For å gå tilbake til selve kunsten må jeg si at det var veldig bra. Gullvåg bruker en blanding av figurativ og abstrakt kunst som kombinerer det beste fra de to grenene. Budskapet i bildene er ikke til å ta feil av og maleriene klarer virkelig å formidle smerten fra Gaza på en unik måte. Absolutt verdt et besøk hvis utstillinga kommer til et galleri nær deg. Vi fikk også en gratis bok om prosjektet med forord skrevet av Kåre Willoch. Vi fikk kun raskt hilst på Gullvåg selv og lovprist de sterke bildene.

Da vi hadde fått nok av småprating og gratis vin, dro vi og noen andre studenter videre til en kafé for å ta noen øl og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld på det Franske Instituttet.


Siste: Den franske ambassaden har sensurert utstillinga. Dagen etter åpninga var flere bilder tatt ned og andre hengt opp istedet. Les om det her. http://www.aftenposten.no/kul_und/article3861156.ece

Nygaard over og ut.

Neste morgen våknet vi på hotellet i Wadi Mouza, men vi var raskt ute på veien med kursen staket ut for Wadi Rum, en stor dal med voldsomme fjellformasjoner i sandstein og granitt.

Da vi ankom besøkssenteret hadde jeg innsett hvor dumt det var å ikke ta på solkrem i Petra. Jeg trodde jeg hadde et godt underlag siden jeg har bodd to måneder i Damaskus, men den gang ei. Jeg har visst sittet for mye inne og lest lekser. Fra nå av blir det lekser på taket, i barings. Uansett, det var ikke det at det gjorde så vondt, huden var ganske varm og det var tolererbart, men armene, leggene og nesa mi var dyprøde. Jeg så ut som Rudolf. En solbrent Rudolf. Og vi skulle tilbringe dagen i ørkenen. Ikke smart.

Mens de andre sto og snakket med en turguide som skulle vise oss rundt i Wadien, sto jeg og vurderte om jeg skulle droppe hele ørkengreia, ta bilen og heller møte de andre neste morgen. Tilslutt bestemte jeg meg for å holde meg til gruppa og heller forsøke å holde meg ute av sola. Jeg ville jo ikke gjøre det verre.

Da de andre var ferdige med å snakke med guiden fikk jeg vite at den første timen av ørkenturen skulle tilbringes på kamelrygg. Det var uaktuelt. Jeg spurte guiden om jeg kunne kjøre med ham og heller vente på de andre der de skulle ri med kamelene. At jeg ikke fikk ridd på kamel (strengt tatt dromedar, men de bruker ordet kamel der) kan jeg overleve. Dessuten fikk jeg sittet i et beduintelt og drukket beduinte mens jeg venta på de andre.

Den neste etappen var i Jeep, så ikke noe problem. Vi ble kjørt rundt på kryss og tvers i hele dalen.
Erling ved Jeepen.

For oss fra vesten er Wadi Rum kanskje best kjent for at det var her T.E. Lawrence eller "Lawrence of Arabia" som brukte området som base for sine aktiviteter under det arabiske opprøret i 1917-18. I tillegg er scener fra filmen om ham spilt in her. Vi ble vist rundt på de forskjellige stedene hvor filmen var spilt inn og hvor den ekte Lawrence skal ha oppholdt seg.

Mine reisefeller på vei opp en sanddyne. Jeg holdt meg i skyggen av bilen.

Det meste imponerende med Wadi Rum er likevel naturen, eller rettere sagt fjellformasjonene. Planteliv er det ikke så mye av. Kombinasjonen av flat ørkensand med voldsomme fjell som skyter i været rett opp fra bakken er vakker. Vi fikk også se noen av de rare formasjonene som finnes i fjellene her, blant annet to naturlige broer. Jeg våget meg til og med ut i sola et par ganger for å se på de vakre omgivelsene.

Fjellformasjoner.


En av to naturlige broer i Wadi Rum. Vi var selvsagt oppå.

Etter en innholdsrik rundtur ble vi kjørt til leirplassen vi skulle overnatte i. Ja, det nevnte jeg kanskje ikke; vi skulle overnatte i ørkenen. Det var en opplevelse jeg så fram til. Jeg ble ikke skuffa. Senere på dagen, når sola hadde roet seg litt besteg jeg et av fjellene som lå rett ved. Utsikten var utrolig og vel verdt klatreturen. Den seine kveldsola lagde lange skygger fra fjellene som gjorde at dalen ble halvt dekket av skygge og sol.

Skyggespill.

Natta kom og det er den mørkeste natta jeg har opplevd. Langt fra folk og langt fra alt kunstig lys var nattehimmelen så stjerneklar at jeg aldri har sett noe liknende. Jeg har aldri sett så mange stjerner på en gang. Leirbålet ble tent og alle i leiren (ikke mer en ti, inkl. oss) satte seg rundt det og vi ble kjent med de andre turistene. Så la vi oss til å sove under stjernene. Natta var kjølig, men vi hadde gode tepper så vi kunne virkelig nyte himmelen helt til øynene gled igjen.

Kos rundt leirbålet.

Neste morgen våknet vi til soloppgangen, som var minst like fin som nedgangen, og etter en god frokost ble vi kjørt tilbake til bilen vår. Vi skulle kjøre helt til Amman og levere bilen og så videre til Damaskus på en dag, så vi ville komme i gang tidlig. Jeg var sjåføren denne dagen og selv om vi for det meste kjørte på motorvei var det gøy å få prøvd litt midtøstentrafikk.

Som sjåfør. Dere kan kanskje se at jeg er en anelse rød?

Jeg har aldri forstått tyskere som tar med seg elgskilt fra Norge, men da jeg så dette kamelfareskiltet skjønte jeg det endelig.

Vi kom til Amman, kjørte tilbake til utleiestedet og leverte bilen. Det var tungt å si farvel til Alice, vår kjære GPS, men livet går videre.

Tarek hadde avtalt med familien sin at han skulle komme og besøke dem igjen og denne gangen fikk vi være med. En av slektningene hentet oss i sentrum og så var vi på vei til en av de palestinske flyktningleirene i Amman. Det bor ca. 2 millioner palestinere i Jordan, som utgjør omtrent en tredjedel av Jordans befolkning. Jordan er relativt flinke til å integrere palestinere og alle bortsett fra ca. 150.000 har jordansk statsborgerskap. Derfor er det kun 338.000 som fortsatt bor i flyktningleirer. Som vi fikk se er disse flyktningleirene nærmest som fattige bydeler. Husene er permanente og det er ikke lett å skille dem fra andre bydeler i Amman. Forskjellen er at FN's (eller UNWRA) nærvær er stort. De fleste offisielle bygninger, som skoler og lignende, er malt med den kjente lyseblå FN-fargen.

Inne i den palestinske flyktningleiren.

Vi ble ønsket velkommen inn i huset og fikk møte familien. Mange barn i forskjellige aldre gikk inn og ut av rommet og vi ble servert både te, kaffe og kaker.

Deler av familien med Tarek til høyre.

Tarek sto for det meste av praten siden han er flytende i arabisk, men vi andre deltok i samtalen vi også.

Det er godt mulig at dette er det søteste bildet i verdenshistorien.


Minstemann. Vi ble bestevenner i løpet av besøket.

En hyggelig ettermiddag fulgte, men vi skulle videre til Damaskus samme kveld og ble nødt til å gå i sjutida. Vi var faktisk nødt til å si at en av oss skulle rekke et fly fordi de så gjerne ville ha oss der. Tilslutt, etter enda en runde med kaffe og kaker, kom vi oss avgårde. Vi fikk praiet en drosje og var endelig på vei hjem. Grensekryssinga gikk greit og seint på kvelden var vi framme i Damaskus.

Jeg rakk akkurat å skype med familien før jeg stupte i seng og slukna som et lys. Et rødt lys. Jeg var jo fortsatt solbrent som bare helvete.

God natt.

Ah. Fri! Endelig, etter et helt semester (en måned) har jeg over en uke fri og hvordan bruke fridagene sine bedre enn ved å dra til Jordan? Andreas fikk besøk fra Norge så jeg slang meg med noen andre av mine medstudenter: Erling (norsk), Tarek (norskpalestinsk), Bjørn (norsk) og Mari (sveitsisk).

Jeg var ikke med på forberedelsene og planleggingen av turen, men jeg var mer enn fornøyd med å la noen andre ta styringa. Det eneste jeg visste var at vi skulle dra til Amman dagen etter eksamen. Etter å ha funnet mine reisefeller på taxi-stasjonen var vi etter kort tid på vei til Jordans hovedstad i drosje. Amman ligger omtrent 170 km fra Damaskus og det er ikke mer en to-tre timers kjøretur, men det kan ta litt tid på grensa. Vår grensekryssing gikk imidlertid smertefritt og på ettermiddagen kunne vi sjekke inn på et billig backpacker-hostel.

Det er bare å si rett ut: Amman er en ganske kjedelig by. Den ligner ganske mye på Damaskus, men uten myldrende markeder, fascinerende ruiner eller en spennende gamleby. Og da er det ikke så mye gøy igjen. Det sier vel sitt når guidebokas tredje "highlight of Amman" er å gå på en kunstutstilling. Vi hadde likevel en hyggelig kveld på restaurant og vannpiperøyking var naturligvis en del av måltidet.

Tarek er som nevnt halvt palestinsk og han hadde fått vite av faren sin at han hadde familie i Amman. Etter å ha fått kontakt med dem dro han for å hilse på og overnatte der og vi ble enige om at vi skulle møtes klokka ti neste dag for å reise videre.

Men da vi våknet etter en natt på harde senger, var ikke Tarek å finne. Klokka ble både 10 og 11, og vi bestemte oss tilslutt for å skrive en lapp om hvor vi skulle dra og legge den igjen på hostellet. Akkurat da lappen var ferdigskrevet kom Tarek inn døra. Han beklaget og sa at det hadde vært vanskelig å dra derfra fordi de var så gjestfrie at de ikke ville la ham dra. Dette forsto vi svært godt siden flere av oss har vært borti arabisk gjestfrihet tidligere.

Vi bestemte oss for å leie en bil. Det ble en liten sedan som vi fikk trykt oss inn i alle sammen. Så var det ut av Amman. Heldigvis hadde vi fått med oss en GPS og den var til god hjelp. Eller hun var til god hjelp. Det var nemlig en damestemme med Oxfordengelsk som ledet oss gjennom Ammans gater og hun ble raskt døp Alice, etter Alice i Eventyrland.

Alice, den hjelpsomme veiviser til Eventyrland.

Ut av Amman og sørøstover mot Dødehavet. Hvor ellers? Vi kjørte i et par timer med arabisk musikk summende fra radioen, mens veien sank sakte nedover mot det laveste punktet i verden. Alice ledet oss til et sted vi hadde funnet i guideboka kalt Amman Beach Resort. Det er i og for seg lov å bade hvor som helst i Dødehavet, men det anbefales at man har tilgang til ferskvannsdusjer. Da er et av de mange "spa resortene" man finner langs hele østbredden et godt valg. Vi valgte et av de billigste, men inngangssummen var ganske stiv likevel. 
Flytende i Dødehavet.

Dødehavet er som de fleste vet veldig salt og det gir noen rare bieffekter. For det første har man en veldig unaturlig oppdrift. For det andre svir det skikkelig hvis vannet kommer i kontakt med munn eller øyne. Dette lærte vi på den harde måten(ja, anglisisme, jeg vet det). Grunnen til at Dødehavet er så salt er at det ikke er noen utløp fra sjøen. Hovedforsyningen med vann kommer fra Jordanelva og denne bringer med seg en hel del salt på sin lange ferd fra Hermonfjellet. Alt renner ut i Dødehavet og blir der. Saltinnholdet er på ikke mindre enn 31 %. I tillegg samler det seg opp en rekke mineraler i sjøen som visstnok skal ha helsefremmende effekter. Derav spatettheten.

Da vi hadde fått dusjet av oss alt saltet, presset vi oss tilbake i bilen og satte kursen mot Petra.

It seems no work of Man's creative hand,

by labour wrought as wavering fancy planned;

But from the rock as if by magic grown,

eternal, silent, beautiful, alone!

Not virgin-white like that old Doric shrine,

where erst Athena held her rites divine;

Not saintly-grey, like many a minster fane,

that crowns the hill and consecrates the plain;

But rose-red as if the blush of dawn,

that first beheld them were not yet withdrawn;

The hues of youth upon a brow of woe,

which Man deemed old two thousand years ago,

match me such marvel save in Eastern clime,

a rose-red city half as old as time.

Petra, John William Burgon

En av verdenens nye sju underverker, javisst. Og så mye mer imponerende enn jeg kunne ha forestilt meg. Hvorfor er det ikke mer snakk om Petra? Mer imponerende enn Eiffeltårnet, Big Ben og Emipre State Building til sammen, men likevel har jeg hørt mer om dem. Bildene jeg laster opp her yter ikke stedet rettferdighet, men det får så være. Dra dit selv. Serr, ass.

Vi booka to netter på et hotell i Wadi Mouza, byen som ligger rett ved Petra. Planen var altså å tilbringe hele dagen i Petra, og det var vel verdt det. Det var for øvrig inngangsbeløpet på 33 jordanske pund også(ca. 250 kr), selv om jeg syntes det virket urimelig til å begynne med. Etter å ha kjøpt billett vandret vi inn i det som kalles Siqen ("sjakta"). Dette er en naturlig utgravd kløft med bratte vegger på hver side. Aldri mer enn 30 meter i bredden og noen ganger så smal som 5-10. Siqen slynget seg innover og nedover i fjellet mens fjellveggene ble høyere og høyere. Denne inngangen har blitt brukt så lenge Petra har eksistert og man finner mange rester etter brolegging på bakken og uthogde relieffer på fjellsidene.

Siqen.

Det neste som møtte oss hadde vi sett før, i Indiana Jones and the Last Crusade, men det gjorde det ikke noe mindre imponerende. I det Siqen var på sitt trangeste, dypeste og mørkeste åpenbarte det seg plutselig en gigantisk fasade hogd ut i fjellet og badet i sol. Al Khazneh, skattkammeret. Jeg trodde egentlig at det var dette som var Petra, men jeg fikk raskt erfare at hvor mye dette historiske stedet omfatter.

Al Khazneh, sett fra Siqens munning.

Petra ble bygd av nabateerne en gang i det 6. århundre f.Kr. og ble hovedstaden i et rike som omfattet det meste av dagens Jordan. Byens størrelse og rikdom steg raskt grunnet dens strategiske beliggenhet midt i karavanerutene som gikk på kryss og tvers i hele Midtøsten på den tida. Nabateerne var mestere i å hogge ut huler med detaljerte utsmykninger på fasadene og de fleste av disse hulene ble brukt som gravkammere. I 106 e.Kr. ble Petra innlemmet i det romerske imperium og fortsatte å blomstre i hundre år før byen, på høyden av sin makt og størrelse, ble rammet av en ukjent katastrofe, antakelig invasjon utenfra.

Urn. Et av de mer imponerende gravkamrene.

Erling og jeg utenfor Urn.

Hele gjengen. Temaet for gruppebildene var dansing.

På toppen av fjellet med utsikt over Petra. Vi står på restene av en korsfarerborg.

Da et stort jordskjelv rammet i 363 e.Kr. var det spikeren i kista for Petra som maktsentrum i Midtøsten. Ettersom Palmyra og andre byer i nærområdet ble viktigere handelsbyer, gjenvant aldri Petra sin tidligere storhet og den forsvant sakte inn i glemselen. Bortsett fra korsfarerne forble byen ukjent for Vesten til 1812 da den sveitsiske oppdageren Johann Ludwig Burckhardt "oppdaget" byen.
Det store tempelet.

Vi vandret rundt på dette uvirkelige stedet hele dagen og så alt som var verdt å se. Og det var mye. Her er det enorme gravkammere med vakre fasader, templer fra romersk tid, en korsfarerborg og et digert amfiteater hogd ut i fjellet.

Amfiteateret. Meg i midten, nederst.


Noen av de mange hulene, hogd ut i fjellet.

"Klosteret". Et gravkammer langt oppe i fjellet.

Nesten ti timer etter at vi gikk inn kom vi ut, men ikke før vi hadde fått med oss solnedgangen fra offerplassen på fjelltoppen over byen.

Solnedgang.

Å vandre ut, helt alene, gjennom Siqen i stummende mørke var en stemningsfull opplevelse for oss alle. Selv om jeg hadde klart å bli skikkelig solbrent.

Men solbrentheten skal dere få høre mer om i andre del av fortellingen om mine opplevelser i Jordan. Dette innlegget er mer en langt nok nå.

Good night and good luck.

Heisatur til Beirut! "Heisatur til Beirut", tenker du kanskje, "er det mulig da?". Ja, det er det. Beirut er faktisk partyhovedstaden i Midtøsten, med et uteliv som visstnok skal være blant topp ti i verden. Det skal sies at det ikke var akkurat derfor Andreas og jeg bestemte oss for å dra til Beirut, men når vi først var der kunne vi ikke unngå å teste festmulighetene.

Den egentlige grunnen til at vi dro til Libanon var at visumet vårt var i ferd med å løpe ut. Her i Syria er det veldig vanskelig å få lange studie- og jobbvisa, men å få et 30- eller 45-dagers turistvisum er relativt enkelt. Relativt er det gjeldene ordet her. For å forlenge dette visumet med et nytt 30-dagersvisum er det to muligheter. Du kan enten gå til immigrasjonskontoret, et sted beryktet for sitt vanskelige byråkrati (her er det snakk om å gå på et kontor, få et ark, gå til et annet kontor for å få stempla det, gå ut og få en lapp som må stemples på det første kontoret, men først må du gå til et nytt kontor for å få en skriftlig tillatelse til å stemple, osv.), eller du kan reise ut av landet og skaffe et nytt visum når du reiser inn igjen. Vi valgte altså det siste, ikke bare på grunn av det vanskelige byråkratiet på immigrasjonskontoret, men også fordi vi hadde lyst til å se en annen del av midtøsten.


Klare for Beirut.

Vi dro altså på en kort helgetur fra fredag til lørdag. Vi hadde egentlig bestemt oss for å ta buss, men da vi kom til busstasjonen ble vi overtalt av en hyggelig taxisjåfør til å ta turen med drosje i stedet. Det kostet riktignok en hel del mer, men komforten var viktigere enn prisen for oss på denne turen. Sjåføren var ikke redd for å tråkke på gassen og vi suste av sted ut av Damaskus og mot den libanesiske grensa. Vi hadde en hyggelig prat med sjåføren som kunne godt engelsk (jeg bestemte meg for å droppe praktisering av arabisk på denne turen fordi vi kom til å være turister uansett og å insistere på å snakke arabisk kunne jeg gjøre i Damaskus).

Vi hadde på forhånd blitt advart om at vi kunne bli stående på grensa en god stund fordi det går sakte å få papirene i orden. Vanligvis regner man fire timer fra Damaskus til Beirut, hvor to av dem brukes på grensepassering. Hvis det er mye trafikk kan det ta enda lenger tid. Men på denne grenseovergangen viste sjåføren seg å være verdt sin vekt i gull, eller i hvert fall det vi betalte ham. 
Bashar passer på.

Jeg har aldri sett en så effektiv, rask, juksete og frekk mann i midt liv. Vi var forberedt på å gå inn på kontoret på grensa, men ha ba oss bli sittende i bilen. Vi gjorde så og han løp inn med passene våre og skjemaet han hadde fått oss til å fylle ut på forhånd (jada, jeg veit, en fremmed mann stakk av med passene våre, men vi satt jo i bilen hans og han vil nok ikke forlate den). Bilen sto midt i køen på vei over grensa. Etter fem minutter kom han tilbake og kjørte de meterne køen hadde flyttet seg, løp ut med passene inn på neste kontor og var tilbake igjen etter kort tid. Så kjørte vi ut av Syria. Det tok ikke mer enn 20 minutter. Det skulle tatt to timer. "I know a guy", sa sjåføren som altså hadde stått i kø med bilen samtidig som han hadde fått ordnet papirene våre. Effektivt.
Sjåføren vår på vei til å "fikse" oss igjennom grensa.

Etter å ha kjørt gjennom ingenmannsland kom vi til den libanesiske grenseovergangen. Her gjentok prosessen seg og etter et par strakser kjørte vi inn i Libanon. Libanon ligner veldig på Syria, men med dårligere veier og mer fjell.

Ingenmannsland.

Anti-libanonfjellene.

Etter to timer ankom vi Beirut, ned en bratt og svingete vei fra anti-libanonfjellene. Sjåføren satte oss av ved hotellet vi hadde bestilt på forhånd og vi var så fornøyd med fyren at vi avtalte at han skulle møte oss neste dag og kjøre oss hjem. Hotellet vårt var fint, dyrt og med sjøutsikt. Vi var veldig fornøyde.
Utsikten fra hotellrommet.

Det gjelder forresten hele Beirut, ikke sjøutsikten, men kostnadsnivået. Alt koster omtrent det dobbelte, hvis ikke mer, av hva det koster i Damaskus. Men er man på heisatur så er man på heisatur. Og en annen fun fact: Sedlene i Libanon ser ut som monopolpenger. I tillegg er tåpelig høye tall verdt veldig lite. 10.000 libanesiske pund = ca. 50 norske. Det er teit. Skjønt det skal sies at man føler seg som en riking der man står med 100.000 i monopolpenger i hånda.

Monopol, anyone? Legg merke til strekkodene.

Vi hadde egentlig gjort veldig lite forarbeid før turen og visste egentlig ikke hva vi skulle se. Vi skulle jo bare være en natt der, så vi hadde ikke tenkt at vi skulle få gjort så mye. Det virket derfor som en god idé å gå en tur i byen for å gjøre seg litt kjent. Etter å ha sett på kartet bestemte vi oss for å gå til et område kalt Achrafie, som visstnok skulle være veldig hipt og kult. Vi vandret gjennom gatene fra oss til Achrafie og fikk se hvor utrolig europeisk Beirut er. Her er det høyhus, fortau, dyre butikker, flotte fasader og fine biler som i en hver vestlig storby. Til forskjell fra Damaskus er det i Beirut masse store SUV'er og andre dyre kjøretøyer. I tillegg bygges det noe helt vanvittig. Det durer og går i byggemaskiner og du kan nærmest føle at byen reiser seg rundt deg. 
Beirut skyline.

Det er veldig få spor av krig og ødeleggelse og det er vanskelig å fatte at byen ble bomba for ikke mer enn fire år sida. Noen ting gjør det likevel mulig å skjønne at du ikke er i Europa. Væpna soldater på hvert gatehjørne er en av dem. Vi måtte flere ganger kjøre gjennom militære sjekkpunkter når vi kjørte med drosje. Alle soldatene var riktignok veldig høflige og hyggelige og det var ikke noe i veien for å spørre dem om hvor vi skulle gå, selv om det skummelt å spørre en mann med automatgevær i hånda.
Væpna soldat. Midt i en moderne storby.

Minnesmerke over stedet der Rafic Hariri ble drept av en bombe.

Etter gåturen vår tok vi drosje tilbake til hotellet, men før vi gikk inn bestemte vi oss for å spise på McDonald's. Det er nemlig ikke McDonald's i Damaskus. Ingen av oss pleier egentlig å spise på McDonald's i Norge, delvis av prinsipp og delvis fordi det er usunt, men det var noe merkelig hjemmekjært med å spise der. Litt trist at man kan få så sterke bånd til en fastfoodrestaurantkjede, men de har vel gjort noe riktig i markedsføringen sin.

Vi hang på hotellrommet (som hadde internett, hurra!) til kvelden kom. Så iførte vi oss finstasen og gikk ut for å spise. Etter et godt måltid var det tid for å teste utelivet. Vi gikk mot det området som i følge guideboka skulle være det beste og kunne etter hvert velge og vrake i utesteder langsmed gata. Vi gikk inn på et sted som så fint ut og der fikk vi snakket med hyggelige mennesker, prøvd noen lokale drinker og hørt på litt for høy musikk. Det var en hyggelig kveld. Selv om vi neppe så det beste av hva Beirut har å by på var det et greit første møte med det mye omtalte utelivet.

Neste dag våknet jeg og fikk vite at Andreas hadde blitt syk i løpet av natta.Antagelig matforgiftning. Dessverre for Andreas ble han ikke bedre og vi ble nødt til å tilbringe dagen stillesittende i nærheten av et toalett. Egentlig var det greit for meg for jeg var ganske sliten etter kvelden før.
En syk Andreas prøver å få i seg næring.

Klokka fire møtte vi drosjesjåføren som avtalt og begynte på hjemturen.

Da vi kom til grensa fikk vi nok en demonstrasjon i hva sjåføren, som het "Moutaz" , kunne oppvise av juksekunster. Her snakker vi om alt fra å kjøre i motsatt kjørefelt forbi køen, til å bestikke en grensevakt med kjøtt fra Damaskus. Vi kom gjennom like kjapt som forrige gang og det med et nytt 30-dagersvisum, som jo var poenget med turen. Denne mannen var rett og slett utrolig, men jeg klarte ikke å unngå å få dårlig samvittighet for alle stakkarene som måtte stå flere timer i kø, mens vi suste rett igjennom.

Den fantastisk drosjesjåføren, Moutaz.

Det var deilig å komme hjem etter en intens og strabasiøs tur. Det var også gøy å finne ut at leiligheten føltes som hjemme. Vi har visst bodd her en stund nå.

Dette ble langt. Håper du gadd å lese alt. Hvis du ikke gadd det så klandrer jeg deg ikke.

The End.